Tror du det noen gang har gått for hu der? Helge så på Karl. – Om hu har fått orgasme mener du? Den ellers så atale Karl kviknet til. Han håpet at denne samtalen ville utvikle seg til noe mer enn den intetsigende tompraten han så smått var blitt vant til. Det var ikke hver dag Karl snakket om puling. Han tenkte riktignok mye på det. Han kjente et konstant og sykelig sug etter en real sugejobb.
Men dette omsorgssenteret var langt fra noe kjøttmarked. – Tror du det? Helge spurte igjen mens han rullet kamferdropsen til den andre siden av munnen med tunga si. De satt i dunkel belysning og pratet humbug. To gamle fjols med et diffust minne om hvordan det var å bli tatt på av en kvinne med hensikter. Alt de fikk på Strømsø omsorgsenter var en daglig dose med påtatte smil og obligatorisk berøring fra de halvgamle uglene som jobbet der. Disse middelaldrene kusene fikk det ikke engang til å røre seg i balla på Karl. Han var ikke impotent men disse jumbo kjerringene var ikke noe å hoppe i taket for. Det hadde vel strengt talt ikke gått uansett.
Da han fylte 65 hadde han lovt seg selv å bli en ussel pleie-antaster. Skuffelsen var omfattende da han kom hit og møtte det drakoniske ludderet av en sjefssykepleier – Rita. Rita var satan i ulveklær. Karl trodde hun hadde et djevelsk vendetta prosjekt på gang. Det var som hun ønsket å gjøre gamle mannfolks siste leveår til et levende helvete. Han fikk angst av henne. Tispekjerring tenkte Karl. Eller som de sa på tv – bitch. På tirsdag hadde hun spylt tre viagra-brett i do. Helt umotivert. En gammal kjeltring skulle ikke få ta seg en runk engang. – Jeg tror ikke det svarte Karl. Jeg tror knapt nok hun har fått seg no' i det hele tatt.
Karl skulet bort på Rita som stod og doserte sovepiller i den andre enden av rommet. – Hadde du tatt a'? kom det kjapt fra Helge. Han roterte kamferdropsen raskere i munnen. – Ikke faen, sa Karl. Den mugne megga der hadde jeg ikke tatt på med ildtang etter 6 liter cider. Han grep om rullatoren med slitne fingere. Hendene var furet og bar preg av at Karl hadde levd et liv som medlem i det politikerne refererte til som grasrota når de ønsket seg goodwill fra gamliser. Helge, den heldige jævelen. Han hadde rullestol. Elektrisk til og med. Karl begynte den lange turen mot rommet sitt. Helge – for et rasshøl, tenkte Karl. En ufyselig og pervertert Trønder. Tidligere pastor i Strømsø kirke, menighetens wonderboy. Han hadde nok fått smake mer en kaffe og småkaker på det menighetshuset. Hvem hadde trodd at Karl skulle sitte her sammen med en evneveik og skinnhellig dust som Helge og prate om krigen og puling. Mest av det første. Ingen av dem hadde løfta en finger under krigen, men det var et enkelt emne og prate om. Karl tenkte at livet hans nå minnet om livet hans under krigen.
På førtitallet måtte Karl hjemme pornobladene fra mora si, nå måtte han hjemme dem for Rita. Han stoppet refleksjonen rundt den slående likheten mellom barndom og alderdom. Orgasme tenkte Karl. Var ikke mange som prata om det på femtitallet. Men han hadde sett damebladene til Rita og de andre – damer tenkte ikke på annet nå om dagen. Han ønsket et øyeblikk at han ble født på 70 tallet. Det var garantert morsommere å være med på den seksuelle revolusjon enn det var å bygge opp landet. Han hadde uansett aldri følt noen nærhet til hele "bygge opp landet" greia.
Karl satt seg på senga. Til helvete med halvklamme kamferdrops og Norsk Ukeblad tenkte Karl. Han ville knaske Viagra og se på porno. Men Rita, den tøsen, hadde tatt pillene. Han fikk prøve uten. Karl prøvde å skrape fram noe fantasimateriale. Han var ikke dement, men det var vel kun et spørsmål om tid. Han var overbevist om at på dette stedet smittet demens. Han hadde sett det utallige ganger. Eldre mennesker med en skranten men allikevel tilstedeværende livsgnist kommer inn dørene, blir grønnsaker og bæres ut igjen. Han forsøker å se for seg ansiktene på de gamle damene på avdelingen. Det har negativ effekt på den spede reisningen han hadde fått under den utradisjonelle samtalen med Helge. Karl kikker bort på den trofaste dorullen ved sengestolpen. Han bestemmer seg for å la være.
Karl ligger på senga med dorullen ved siden av seg. Han funderer på hva som skal til for å lage litt haraball på avdelingen. Han plukker opp telefonen og ringer sønnen sin. Den utakknemmelige drittsekken som er skyld i at han ligger her i all sin elendighet kan kanskje gjøre nytte for seg.
- Pappa, nå må du skjerpe deg. Johan er tydelig sjokkert over sin fars ønske. – Nå skal du høre på meg, sier Karl bestemt mens han reiser seg opp i senga og rynker øynebrynene. Han holder hardt om telefonrøret. – Hvis du tror at du kan stue meg vekk her og svinge innom med en pose drops og noen uformskamma barnebarn når du passer deg, så tar du feil. Jeg har krav på å få være mer enn en kuriøs gyngestol for snørrungene dine. Gjør som faren din sier Johan. Karl skriker ikke, men snakker med et tonefall som han tidligere ble belønnet for - med oppmerksomhet og respekt.
– Pappa, du kan glemme det. Hans egen sønn snakket ned til han. Karl prøvde å holde seg rolig. En psykotisk rolighet fikk blodpumpa til å slappe av. – Jeg gjør deg arveløs, sa Karl sakte. Han klarte ikke å la være å smile. En effektiv trussel.
Karl står foran speilet på det sterile rommet sitt. Han kjemmer det våte håret bakover. Takk gud for at han aldri ble en hårløs fjott. I skuffen ligger hans bidrag til torsdagskosen. Forrige uke hadde Fru Henriksen vist en Norge Rundt kavalkade datteren hadde tatt opp. Åndssvake ansikter satt stille og smilte pliktfullt mens tv skjermen viste den ene taperen etter den andre vise frem kjellere fulle av oppspart dritt. Jævla Norge Rundt tenkte Karl. Her hadde avdelinga skaffet DVD spiller, og for hva? Nå skal de få se. Men det var boys only i kveld. Rita hadde gått med på det. Karl hadde sett på Rita med øyne fylt til randen av gammel pålitelighet. - Jeg har skaffet en DVD om gutta på skauen. Tenkte vi gamle kara kunne se den i kveld. – Bra Karl, så Rita med et ansikt som oste av gi-faen-holdning. Hun gikk fem på.
Den kjipe storstua fylles sakte av illeluktende legemer med åndssvake ansiktsuttrykk. Noen blir rullet inn, andre staurer seg frem på rustne beinstubber festet til krokede overkropper. De ser ut som narkiser. Karl sitter og strever for å holde tilbake et hemskt glis. Helge sitter ved døra. Den siste dølle typen setter endelig den råtne bakdelen sin på en billig plaststol. Karl ser på Helge og nikker. Den uspiselige pastoren fra Trønderlag skal endelig komme til nytte. Han fyrer opp den påkostede el-rullestolen og plasserer seg foran døra med innøvd presisjon. Alt går etter planen. Han rygger helt inntil døren og setter på håndbrekket. Rommet er låst. Rita har ikke kjangs til å komme inn, med mindre hun er villig til å knuse ruter. Karl starter den slitsomme reisen fra godstolen til tv-settet. Besinnet fisker han den blanke plastskiva opp fra lomma på jakka. Han setter den i spilleren og trykker forsiktig på trekanten. Play. Volumet på maks. De trøtte øynene i storstua på avdeling for døende ruller pupillene sakte mot tv-settet. Gjennom tykke lag av stær i alle regnbuens farger skimter de hud. Ung og naken kvinne hud. Playground Productions står det på skjermen. En saxofonsolo blir forfulgt av en hissig xylofon på lydsporet. Utenfor banker Rita med økende kraft på døren. Noen skrur av øreapperatet. Til helvete med teleslynge. Helges uendelige kamferdrops-akrobatering stilner. Ikke en lyd, ikke en bevegelse.
De sitter der med store øyne og ubrukelige peniser. Klamme hender festet til kropper pakket inn i grovteksturert hud får en ukjent glød ved seg. Ingen sier en dritt om krigen. Alt var ikke bedre før. Pornon' og bildekvaliteten er bedre nå.
Skrevet av Anders Holm
Skrevet av Anders Holm | www.lumafilm.com | anders@godtsagt.no